Kor gamal skal eg bli innan eg forstår?
Eg saknar oss.
Eg er lys. Mørkret er døden.
Vil du ha meg med? Eg forsvinn ikkje.
Ein gong, men ikkje no.
Det skal litt mykje til for å slå meg av.
Det har blitt prøvd ut før.
Eg saknar oss.

Kor gamal skal eg bli innan eg forstår?
Kan du sjå at det ikkje finnes galskap? Det finnes verken godt eller vondt, rett eller gale.
Alt går an, alt er lov.
Slik eg ser det.
Forstår eg aldri?
Kva vil du seie dersom eg gjer røynde ut av mine ord og draumar?
Avvik, i den forstand at eg bryt normer. Normer ingen veit kor oppsto. Menneskeskapa.
Menneske, ååhh!
Eg blir skuffa.
Forstår du?

Me er alt, og ingenting. Me er ikkje meir verdt enn treet i hagen, eller lyspæra i utelykta!
Egosentrisk.
Ego ego ego.
Vil du slå meg? Du har lov. Alle har lov til å slå.
Me slår ikkje likevel. På grunn av vår frykt, våre kjensler.
Kjensler, kva er det?
Frykt og kjærleik.
Somewhere, in there, some place.

Vil du finna essensen i mennesket?
Leitar du etter sjela di? Du finn ho ikkje. Ho er ikkje der. Du er berre energi, ein del av eit alt.
Kor gamal skal eg bli innan eg forstår?
Forstår du?

Mørkret er døden. Der er ikkje energi.
Eg er lys. Eg er liv. Eg er energi.
Noko som er skapa av kraft, og ingenting anna.
Det finnes inga meining. Verken med livet eller døden eller verda.
Meiningslaust!

Og eg elskar det.


(Sol-Mari Langhelle, 2008)

Me finnes ikkje.

Dette er ein samtale
utan innhald.

Dei store,
svarte pupillane dine
seier alt.

Me er konge og dronning og
alt det der
i eit anna univers,

ikkje her.

(Sol-Mari Langhelle, mai 2011)

Bank, bank

Pustar inn, pustar ut
bank, bank, bankar eg

Eg kan kjenne hjarta
bank, bank, banke i meg

Vil du lytte må du gå
kan ikkje, vil ikkje
bank, bank, banke for deg
bank sjølv

Stumpe dunk skal slå deg i live til du døyr

Mr. Fishbowl

My name is Mr. Fishbowl.
I live downstairs, in the basement. No one ever comes to see me.
I live with cardboard boxes and dust. It is very cold down here.

I used to live upstairs in a children’s room.
The boy who lived there with me was named Andrea. He was such a beautiful boy.
Unfortunately he didn’t really pay me any attention, he always looked right through me.

I was filled with sand and water, and fish (obviously), and that’s what got his attention.
And everybody else’s, to be honest.
It never bothered me too much, it made me feel useful. At least then they took their time to give me a wash every now and then. And, I must say, some of the fish were quite amusing.

I haven’t seen Andrea in many years, and no one has seen me either. There is no need for a fishbowl any more.

Enkel matematikk

X: Har du noko å by på?
Y: Nei. (Minus)
X: Det har ikkje eg heller. (Minus)
Y: Då har me ingenting felles. (Pluss)

Menneske går inn og ut dørene av meg, eg ber dei sjeldan bli verande.
Det er tryggast å låse att døra etter dei.
Eg let det stå ope no, eg ynskjer å ha deg her.

Søte epler og ein dunk vin.
Me kan leva ei stund på det.
Me kan leva lenge saman.

Eg saknar deg i dag.

Kranium/kalvarium.

Eg ynskjer meg eit kranium
Eller eit kalvarium
Som eg kan drikke vin av.

Aller helst skulle eg hatt mange,
både kranium og kalvarium.
Dei skulle blitt brukt som blomepotter og lysestakar og skåler kor eg skulle oppbevart diverse krimskrams.

Dei skulle ha vissa meg om at livet berre er ein kort periode, og eg ville kjent meg trygg på at ein dag kunne hovudskallen min óg bli brukt som vinglas, utan å ane det, fordi eg då ville vere borte, og det eventuelle kraniumet eller kalvariumet berre var restar av noko som hadde vore
ein gong før.

Dei som skulle bruke restane av meg som pynt eller bruksgjenstand (kva rår det meg), ville ikkje ane kven eg var eller kor eg kom frå. Kanskje ville dei undre seg over mine gleder og sorger, dikta opp historiar om kven som ein gong levde i beinrestane. Dei ville aldri få vite sanninga,
for eg
fantes ikkje lenger.